Forbanna tannlege.

Er usikker på om jeg har skrevet noe om tannleger her før, men jeg gjøre det nå uansett. Må få ut litt agresjon. Jeg har hatt ondt i alle de fire bakerste tennerne mine helt siden barneskolen, og ja, det er noen år siden. Jeg har vært hos tannlegen, som sier"null hull", og gjør det teite "null hull tegnet" med fingrene sine. Jeg sier: Jo! Æ har ondt. Borr! Før hælvete! neeeei, du har ingen hull, sier de. Jeg var sist innom i mai for å håpe at de endelig ville innse at jeg har hull og når må gjøres. Neeei du har ikke hull nå heller sier de, og jeg blir sendt hjem igjenn, like sint som alltid ellers.

I juni(en måned senere) fikk jeg inkallelse til tannlegen. Hva nå, tenkte jeg. Jeg troppet opp der en tidlig morgen, satte meg i stolen, og forventet meg et: "null hull, dra hjem igjenn", men nei. Hun sa ikke hei til meg en gang, det eneste hun sa var: skal du ha bedøvelse? Jeg var usikker på hva som skjedde, men bestemte meg for at "ja" var det eneste rette svaret.
Da kunne hun fortelle meg at jeg hadde fire store hull, ett i hver av de bakerste tennene. Jasså, sier jeg, sier du det? Jeg forklarer henne at jeg har vist det i flere år, men at de har nektet for det. Det eneste logistke(?) svaret hun har på det er at det kan hende at de har holdt rønkenbildene av tennerne mine opp ned. Jasså.

Vel, hun begynte med å gi meg en saftig besøvelse, før hun tok fatt på det første og største hullet. Ettersom ukene gikk, fikk de borret alle fire hullene, og jeg var der sist i dag. Hun sa at hun bare skulle fylle i noe sjit, så måtte jeg komme tilbake i februar å få rotfylling...
Rotfylling? er ikke det sånn som gamle folk med kjekstenner har? Og skal ikke det vært fantastisk ondt?
Jeg skal ikke lyve til deg, sier hun, rotfylling gjør ondt, sånn er det bare.
Bortset fra det, så bommet hun foresten med bedøvelsen og traff en muskel. Det gjorde vondt. Skikkelig. Hun beklaget og sa at det kunne hende jeg fikk problemer med å lukke opp munnen i et par uker framover, men det går over. Betryggende.

Så, dere kan se fram til en ny blogg 1 februar nåe jeg har blitt rotfyllt. Om det i det hele tatt blir en 1. februar for min del da...

Jacl-o-lantern

Jeg blri ofte litt iritert når det nermer seg halloween og folk sier de ikke gidder å hive seg med på denne teite amerikanske tradisjonen. For det første er det en veldig fin tradisjon, isåfall slik den egentlig er, og for det andre så er den irsk, bare sånn at dere vet det.

Det har seg nemlig slik at det keltiske året begynte i novenmber, med vinter. Vinterperioden ble kalt Samhain, Samhain Eve, den 31 oktober, var en stor keltisk festdag, og opprinnelsen til den "amerikanske halloween".
Dette ver den mest magiske tiden på året, og denne natten ble dørene mellom vår verden og de dødes verden fjernet, slik at de døde og de som til og med ikke ennå var født, kunne vandre omkring rundt oss og ta del i festelighetene som vi holdt til ære for dem.
På denne måten kunne kelterne ha kontakt med både fortid, nåtid og fremtid.
Ettersom kristendommen fikk feste, ble 1.november gjort til allehelgensdag, og 31.oktober til all hallows eve (alle helliges aften), som idag er kjent som halloween.


Jack-o-lantern.
Tradisjonen med utskårne gresskar kommer fra den irske legenden om Jack, en fyllefant som hadde lurt satan til å klarte opp i et tre. Mens han satt der, skar Jack et kors i stammen, og dermed var satan ute av stand til å klarte ned. Jack gjorde en avtale med satan om at sjelen hans skulle bli spart dersom han slapp ham ned igjenn.
Etter Jacks død, slapp han ikke inn i himmelen for all sin ugang, og heller ikke helvete ville ha ham, siden han hadde lurt satan selv. Derimot fikk han en enkelt glødende kulbit, plassert i en uthulet kålrot for å kunne lyse vei gjennom det mørke han var dømt til å evig vandre i.
Irene brukte opprinnelig kålrot til å lage disse "Jacks lanterner", men utvandrerne til Amerika gikk over til gresskarene som brukes idag.

Helt siden jeg for mange år så at de skjærte ut gresskar i en ALF tegneserie har jeg hatt mongolyst til å prøve det selv, det ser så morsomt ut, og de blir jo så fine!
Problemet er jo å få tak i gresskar i Norge da... I fjor skar jeg ut et lite ansikt i en oransj paprika. Den ble litt søt, men ikke noe videre stor suksess. Men i år derimot, fikk jeg kjøpt et ordentlig stort gresskar. Etter å ha gravd med mine bare hender, og brutalt røsket ut innvollene til stakkars Bob(for det var det han ble hetende), kunne jeg endelig få skjære ut et lite hode, og slik ble det seende ut:

Her, ta den!

Bare sånn for å undskylde litt, så har jeg faktisk hatt urovekkende mange gode idéer til å skrive blogg i det siste, bare synn jeg aldri klarer å komme lengre enn til selve idéen da...
Men uansett, jeg har altså vært i Skotland, hurra, her har du et bilde fra Edinburgh, værsjågod.