penga

Jeg leste en gang noe i ei bok av Paulo Coelho, som var ganske koselig, værsjågod:

En velkjent taler startet et av sine seminarer med å holde opp en 100-kroners seddel. Med 200 tilhørere i salen spurte han: Hvem vil ha denne seddelen?
Flere rakk opp hånden.
Han fortsatte: Jeg vil gi denne seddelen til noen, men først vil jeg gjøre noe med den. Han krøllet seddelen sammen til en kule.
Så spurte han: Er det fremdeles noen som vil ha den? Og flere rakk hånden i været igjen. Så tok han seddelen, la den på gulvet og tråkket den ned i det skittne gulvet.

Er det fremdeles noen som vil ha den? Spurte han, og flere hender i saken gikk i været.

Mine gode venner, sa taleren,i dag har dere lært en verdiful lekse. Uansett hva jeg gjør med denne seddelen, er det noen som vil ha den. Det er fordi dere vet at verdien av den er uforandret selv om den er både skitten og skrukkete.
Mange ganger i våre liv blir vi "krøllet sammen", eller tråkket ned i skitten, på grunn av avgjørelser som blir tatt og omstendigheter som dukker opp. Vi føler oss kanskje verdiløse.

Men uansett hva som hender, vil du aldri miste din verdi. Du er spesiell, slem ikke det. La aldri gårsdagens skuffelser overskygge morgendagens drømmer.

Fin.

Hevnen er søt...

He he heee...
Vel, egentlig så var ikke dette noe form for hevn eller noe, for å være helt ærlig så var det ikke noe jeg gjorde en gang, men det hindret det ikke i å være ufattelig morsomt!
Jeg satt altså på en av disse bussene som jeg er så glad i. Bussen stoppet midt på veien og sier: Jag måste bara gå ut och skrapa viskorna...
Jasså, tenker jeg.
Men det morsome var at mens han står der ute i kulda, så kommer så klart plogen, som så klart har snøspruten i retning bussjofør. Jeg holdt faktisk på å dø på meg, det var det morsomste øyeblikket jeg har hatt på lenge, og jeg skal sende takkekort til plogmannen.
Hurra. :)