tullingen på statoil
Denne bloggen er dedikert til deg, tullate mannen på statoil, jeg mener tilfeldig bensinstasjon i nord-norge. Du vet hvem du er! ...Du vet ihvertfall hvem jeg er... Tydeligvis.
historien bak historien:
hver dag før og etter jobb går jeg innom statoil for å få min daglige dose koffein.
Jeg går inn, sier hei til hvem som enn måtte være på jobb den dagen, venter en halvtime på at kaffen min skal bli ferdig, sier hade og går ut igjenn. Ganske smertefritt altså.
Men ikke denne gangen...
Jeg går inn, sier hei til mannen som står der å klør seg i rompa, venter en halvtime på kaffen min og går mot døra.
-HILS ANDRÉ! hører jeg (helt plutselig), og jeg får halvveis hjerteinfark, som hver gang jeg innser at en vilt fremmed vet hvem jeg er. Jeg springer som fan.
Neste gang jeg er innom der, tar jeg på meg solbriller og hette, og ungår med vilje øyekontakt, med en av disse syke spionene bak kassa, og går rett mot kaffemaskinen, som i mine øyne er guds gave til meg.
"Vi er desverre fri for kaffe." står det.
Helvete.
-HEIA SØSTRA TIL HAN ANDRÉÉÉÉ!
Helvete.
Hvorfor skal jeg alltid bli kjent som søstera til andré, datra til mine foreldre, dama til typen min eller ho dær på kinon? Når kan jeg bare være Anett?
Jeg prøver å late som ingen ting, men hører bak men:
-DU SÅ LITT SKREMT UT SIST!HAHA! (han pratet veldig høyt, derfor de store bokstavene)
-Æ må ha kaffe.
-VI E DESVERRE FRI FØR KAFFE!
-Nei d e dåkker ikke.
Etter litt godprating om André og søstra til André, hvem enn det måtte være, gikk tullingen med på å putte en pose "kokemalt" kaffe i maskinen, bare sånn for å redde kvelden til søstra til André, hurra, tenkte jeg. Kaffe!
Takk for kaffen, tullingen på statoil, men den smakte vann. Desverre. Tror du skal vurdere dette med blandingsforhold neste gang.
A
historien bak historien:
hver dag før og etter jobb går jeg innom statoil for å få min daglige dose koffein.
Jeg går inn, sier hei til hvem som enn måtte være på jobb den dagen, venter en halvtime på at kaffen min skal bli ferdig, sier hade og går ut igjenn. Ganske smertefritt altså.
Men ikke denne gangen...
Jeg går inn, sier hei til mannen som står der å klør seg i rompa, venter en halvtime på kaffen min og går mot døra.
-HILS ANDRÉ! hører jeg (helt plutselig), og jeg får halvveis hjerteinfark, som hver gang jeg innser at en vilt fremmed vet hvem jeg er. Jeg springer som fan.
Neste gang jeg er innom der, tar jeg på meg solbriller og hette, og ungår med vilje øyekontakt, med en av disse syke spionene bak kassa, og går rett mot kaffemaskinen, som i mine øyne er guds gave til meg.
"Vi er desverre fri for kaffe." står det.
Helvete.
-HEIA SØSTRA TIL HAN ANDRÉÉÉÉ!
Helvete.
Hvorfor skal jeg alltid bli kjent som søstera til andré, datra til mine foreldre, dama til typen min eller ho dær på kinon? Når kan jeg bare være Anett?
Jeg prøver å late som ingen ting, men hører bak men:
-DU SÅ LITT SKREMT UT SIST!HAHA! (han pratet veldig høyt, derfor de store bokstavene)
-Æ må ha kaffe.
-VI E DESVERRE FRI FØR KAFFE!
-Nei d e dåkker ikke.
Etter litt godprating om André og søstra til André, hvem enn det måtte være, gikk tullingen med på å putte en pose "kokemalt" kaffe i maskinen, bare sånn for å redde kvelden til søstra til André, hurra, tenkte jeg. Kaffe!
Takk for kaffen, tullingen på statoil, men den smakte vann. Desverre. Tror du skal vurdere dette med blandingsforhold neste gang.
A
posted by iron_cow at 1:42 PM
7 Comments:
Stakars Anett. Så statoilmannen, erhm, tilfeldigbensinstasjoninordnorgemannen var slem med deg. Og klarte at på til å passe på å være fri for kaffe når du trengte det som mest?
Jeg er sikker på at mannen ikke mener noe ondt med det.
nei, han var snill:)
nei, han var snill:)
Du kan også få bli omtalt som "hun gale dama som skriver anti Ofotens bilrute bloggen" :P
Lol, anti ofotens bilrute bloggen er det beste jeg noen gang har lest på nettet tror jeg.
Tar jeg feil om mannens navn starter på J og ender på AKOB?
du har nok rett i det ja
Post a Comment
Links to this post:
Create a Link
<< Home